huset med den røde lenestolen.

nå satt de plutselig i den andre stuen. med tven på.

man, the true meaning of life is…

… det finnes ingen mening.

Og det er nettopp erkjennelsen av dette faktum som gjør at vi desperat legger mening i andre ting. Denne erkjennelsen er altfor vanskelig å ta inn over seg –  det går ikke an å leve med den. Med det moderne erlærte Lyotard “De store fortellingers død” og vi hører daglig i reklamer at det er “de små tingene som betyr noe”. Det vil si, i det moderne søker hver enkelt individ sin egen lille sannhet. Vi legger mening inn i begreper som kjærlighet og medmenneskelighet, og tror fullt og helt på at dette er grunnen til at vi ble satt her på denne jorden. Eller, vi innser at det ikke er noen overordnet mening – og lever videre ved å tro på de små fortellingene. I det postmoderne kan vi snakke om begreper som simulakrum og hyperrealitet. Mennesket søker utover og kan oppleve å skape en egen verden – en oppfunnet verden, en verden som fungerer inne i hodet. Dette kalles simulakrum og er en konsekvens av denne veldige søken etter mening – vi leker med erkjennelsen om at det ikke finnes en. Vi lever i en hyperrealitet når vi ikke lenger kan skille mellom hvilken realitet vi er i, og den falske verdenen virker mer virkelig enn virkeligheten. 

Eksistens. Det handler om å overleve tilværelsen.

sweet dreams.

“i stand til å forstå vår barndom på en annen måte enn da vi opplevde den… med voksne menneskers innsikt i sammenhenger som barn ikke ser,”.

Spørsmålet lyder slik: Kan det tenkes at vi i dag er i stand til å forstå hendelsene i fortiden på en annen og kanskje bedre måte enn de menneskene som levde den gang?

Han våknet brått, svett og kald. Det var noe moren sa igår som hadde gitt ham dette marerittet. Bilder fra en fortrengt fortid. Han forstod ikke hva drømmen betydde, men innholdet var skremmende kjent. Hva hadde han følt da? Kunne han kjenne det samme han kjente da?

I jakten på å forstå sannheten om fortiden, og hvorfor ting hadde blitt slik de var – hadde han utspørret familien. Med mareritt som følge. Så ufattelig mye som skjedde rundt ham den gang som han ikke forstod – delvis fordi noe ble han skjermet for, mens noe hadde han bare ikke anlegg for å forstå. Resultatet var at han satt igjen med et puslespill av erindringer. Han følte svaret var så ufattelig nært, men jo mer og mer han ble fortalt jo mer og mer tåkete ble det. Han visste ingenting, selv om han hadde vært rett oppi det selv. Og nå, som han var eldre ble historiene om fortiden malt av nye erfaringer og andres opplevelser av saken.

Noen ganger gikk det svart for ham. Det var ikke engang tåke. Sannhetene han hele tiden måtte erkjenne var ufattelig tunge, og hver gang gikk han inn i dype depresjoner. Det var tross alt hans eget liv, hans egen historie han holdt på avsløre. Rakne. Sannhetene tåker mer enn illusjonene. Det var en ufattelig prosess, og om han noen gang ble ferdig ville han stå igjen som mer uvitende enn før han begynte. Sannheten er ikke alltid den sannheten man søker. Man begynner med alt, og ender opp med ingenting. Noen ser kanskje på reisen som en nødvendighet – er svart bedre enn tåke?

Man får en annen forståelse, men…

Sukker til deg.

Livet er en eneste stor motsigelse.

Sa Hun. En dag skal hun klare å argumentere for eller imot. Hun må bare leve litt lengre.

Artificial Red

Hun var rett og slett drittlei av å sjekke Facebook hele tiden. Hun hadde oppgaver å gjøre, mål å nå og forventninger å innfri. Men likevel ble hun daglig opphengt i småting som virket viktige der og da, men som egentlig ikke ga noen varig mening. Hun var okkupert av dette rollespillet. Med internett som et av mange hjelpemidler kunne hun selv velge hvordan hun skulle bli fremstilt. Hun hadde profiler på de fleste tenkelige møteplasser, og skrev ofte blogg for å holde leserne glade. På rommet lå notatbøkene og støvet ned. Flere av dem var fulle av tanker, følelser, utbrudd, digresjoner… men det var en liten stund siden nå. Av og til, når hun ga seg selv tid til det, så løftet hun en av dem opp – og blåste av støvet på den. Med iver og entusiasme bladde hun opp på en vilkårlig side og fortapte seg dypt inn i fortidens kammer. Men hver gang ble hun sittende igjen helt tom. Som et viskelær.

Hun var ikke sikker på hva det var. Hadde hun forandret seg? Var dette henne for to år siden? Hvem var dette? Hun ville møte sitt gamle jeg og ta en kopp te, det var det hun ville. Hun ville høre om hvordan hun hadde det, fordi hun kunne ikke helt forstå. Hun ville høre om hva hennes gamle jeg tenkte, og drømte om. Hva slags mål hun strevde etter, hva slags plan hun hadde. Hadde dette virkelig vært henne?

Hun kunne virkelig ikke huske. Likevel var dette en vesentlig og viktig del av henne. Det var jo pga fortiden at hun var der hun var nå. Tanken på at det mest stabile av det stabile, det mest egentlige av det egentlige, den viktigste sannheten av dem alle – at hun var den hun var, alltid – ikke nødvendigvis var sann, fikk henne til å miste fotfeste.

Hvem var hun nå, og hvem kom hun til å bli? Sakte men sikkert innså hun at disse stadfestende og identitetsskapende profilene på internett ikke hadde noen relevans. Hun var ikke mer enn det hun var før, da og senere.

Det ga henne mot og motivasjon til å holde seg vekke fra Facebook. Hun ville gjøre noe med livet sitt; reise, lære yoga, lære språk. Hun lagde all verdens planer, og var klar for å gjennomføre dem.

Helt til hun fant seg selv sittende foran Facebook en time senere.

Pale Green Eyes/ Don’t Lose Yourself

Hun sitter, smiler – holder seg fra å skrike! Hun har på seg svart, det er gledens farge idag. Alle dager. Hun kan endelig se verden med nye øyne. Hva skiller denne nye verdenen fra den gamle? Den er raffinert, med lys og nye farger. Alt er så ufattelig vakkert. Gårsdagens påtrende smerte og tårer blir med ett visket vekk av all verdens skjønnhet. Oj, der kom det en tåre – en ufattelig etterlengtet gledeståre. For en glede, en glede som for allmennheten er skjult fordi årsaken er en selvfølge. Denne nye verdenen har hun ikke sett på lenge, hun har gått rundt som i en transe – en blindende transe. Hun vil ikke tilbake. Men, virkeligheten er slik at om mindre enn 3 timer så må hun nettopp det – tilbake til utydeligheter, uskarpheter, fargeløsheter.

Nå har hun ihvertfall muligheten til å velge hvilket univers hun vil leve i.

(Et mer faglig relatert innlegg er under produksjon. Hjernen min er i et utrolig lykkerush akkurat nå, så den klarer ikke konsentrere seg om noe annet enn glede. Idag er jeg lykkelig. !)

Gull For Meg

Hva er det som gjør at noe tiltrekker meg, mens jeg kan si at noe annet har motsatt effekt? Jeg vil heller ha svart enn gult. Derav kan noen identifisere seg med meg, kun pga fargevalg. Valg, interesser og meninger er det som bringer oss sammen – men samtidig en av de faktorene som lettets kan skille oss. Jeg er meg pga handlingene mine. Men, jeg har lett for å angre. Var ikke jeg meg selv i det øyeblikket kanskje? Ble jeg påvirket av noe annet? Gjerne, men det var fortsatt meg. Anno igår kl 2340. Jeg kan lett identifisere meg med andre mennesker, men det å identifisere meg med meg selv kan være vanskelig. Det verste er å bli dømt etter handlinger som jeg ikke står inne for selv – det hjelper ikke i en domstol å si at man angrer, man må ta følgene av ens valg.

Spørsmålet går på om man er noe fast eller flytende. Man har sagt at vi lever i et flytende samfunn. Det samme skjer med identitetene. Folket har for få holdepunkter, og blir ofre for impulser og tilfeldigheter. Altså, identitetskrise. Individualisering betyr det samme som økt frihet, og hvert individ må forme en egen identitet. Mennesket må holde skjebnen i egne hender, noe som betyr større risiko for å bryte sammen. Med færre faste holdepunkter ender mennesket opp svevende fritt omkring med for stort ansvar. Konsekvens av det moderne prosjekt.

Jeg vil egentlig bare vite om det jeg gjør er riktig for meg. Når får jeg vite dette? Når jeg, anno 40 år, i et svakt øyeblikk ser tilbake på et bilde, et minne, og tenker – wow jeg var kul. Eller lignende. Jeg vet ikke. Dette plager meg. Håret mitt får lide.

Hus med rød lenestol.

……….

Det er et hus, et hus som jeg må gå forbi hver dag for å kunne komme hjem. Her bor det et gammelt ektepar med et stort vindu som det både er lett å se ut og inn fra. Fra utsiden kan jeg skimte en rød nedslitt lenestol hvor det mer eller mindre konsekvent sitter en halvdel av dette ekteparet. Jeg tar meg i å søke etter øyenkontakt med denne personen, men med en gang det er oppnådd blir jeg forlegen og ser ned i bakken. Jeg er så nysgjerring på hva dette vesenet ser på, hva det tenker og ikke minst – hva det har opplevd. Hva slags motivasjon har denne personen for å kunne sitte i denne røde lenestolen, dag inn og dag ut?

Jeg har hørt at med årene blir man klokere, og det er hos de eldre man skal søke etter visdom. Dette mener jeg er fullstendig korrekt, men at det ikke nødvendigvis er snakk om intellektet – men livserfaring som gjør en vis. Men da lurer jeg på: fører kunnskap til lammelse eller livsgnist?

Sitter man i en rød nedslitt lenestol fordi man ikke orker å ta seg til noe annet?  Eller har dette ekteparet en følelse av å ha levd ut livet til det fulle, og derav kan unne seg full ro?

Utbrenthet og depresjon er ikke sjelden vare for ungdommen, og resultatet kan være unge som rett og slett er leie av livet. Men kan man bli lei av livet fordi det varer for lenge?

Sitter man i en rød lenestol fordi man er klok nok til å innse at det er det eneste rette?