……….
Det er et hus, et hus som jeg må gå forbi hver dag for å kunne komme hjem. Her bor det et gammelt ektepar med et stort vindu som det både er lett å se ut og inn fra. Fra utsiden kan jeg skimte en rød nedslitt lenestol hvor det mer eller mindre konsekvent sitter en halvdel av dette ekteparet. Jeg tar meg i å søke etter øyenkontakt med denne personen, men med en gang det er oppnådd blir jeg forlegen og ser ned i bakken. Jeg er så nysgjerring på hva dette vesenet ser på, hva det tenker og ikke minst – hva det har opplevd. Hva slags motivasjon har denne personen for å kunne sitte i denne røde lenestolen, dag inn og dag ut?
Jeg har hørt at med årene blir man klokere, og det er hos de eldre man skal søke etter visdom. Dette mener jeg er fullstendig korrekt, men at det ikke nødvendigvis er snakk om intellektet – men livserfaring som gjør en vis. Men da lurer jeg på: fører kunnskap til lammelse eller livsgnist?
Sitter man i en rød nedslitt lenestol fordi man ikke orker å ta seg til noe annet? Eller har dette ekteparet en følelse av å ha levd ut livet til det fulle, og derav kan unne seg full ro?
Utbrenthet og depresjon er ikke sjelden vare for ungdommen, og resultatet kan være unge som rett og slett er leie av livet. Men kan man bli lei av livet fordi det varer for lenge?
Sitter man i en rød lenestol fordi man er klok nok til å innse at det er det eneste rette?
Jeg synes den røde lenestolen er et veldig godt bilde på den livsholdningen du (hvis jeg forstår deg riktig) peker på hos dette ekteparet. På mandag skal vi snakke om Sigmund Freud og hans forståelse av menneskesinnet. Freud ville nok ha sagt at den røde lenestolen er et godt eksempel på hvordan objekter kan ha metaforisk funksjon for oss, og at den således kan sies å representere livmoren. Den er rød, og i timen beskrev du den som en stol man kan krype opp (inn) i, myk og stor. Ekteparets atferd kan da kanskje forstås som det Freud kaller en regresjon, altså en tilbakevending til en tidligere og tryggere tilstand. Med tanke på diskusjonen vår om ulike holdninger en kan ha til fortiden, nåtiden og fremtiden, inntar vel dette ekteparet det vi kan kalle en nostalgisk posisjon? Tror du klokskap alltid er knyttet til en slik holdning? Du stiller selv dette spørsmålet, og jeg skulle ønske at du hadde forsøkt deg på et svar også.
Jeg liker godt at du har valgt en såpass litterær stil samtidig som du behandler store filosofiske problemer.