Hun var rett og slett drittlei av å sjekke Facebook hele tiden. Hun hadde oppgaver å gjøre, mål å nå og forventninger å innfri. Men likevel ble hun daglig opphengt i småting som virket viktige der og da, men som egentlig ikke ga noen varig mening. Hun var okkupert av dette rollespillet. Med internett som et av mange hjelpemidler kunne hun selv velge hvordan hun skulle bli fremstilt. Hun hadde profiler på de fleste tenkelige møteplasser, og skrev ofte blogg for å holde leserne glade. På rommet lå notatbøkene og støvet ned. Flere av dem var fulle av tanker, følelser, utbrudd, digresjoner… men det var en liten stund siden nå. Av og til, når hun ga seg selv tid til det, så løftet hun en av dem opp – og blåste av støvet på den. Med iver og entusiasme bladde hun opp på en vilkårlig side og fortapte seg dypt inn i fortidens kammer. Men hver gang ble hun sittende igjen helt tom. Som et viskelær.
Hun var ikke sikker på hva det var. Hadde hun forandret seg? Var dette henne for to år siden? Hvem var dette? Hun ville møte sitt gamle jeg og ta en kopp te, det var det hun ville. Hun ville høre om hvordan hun hadde det, fordi hun kunne ikke helt forstå. Hun ville høre om hva hennes gamle jeg tenkte, og drømte om. Hva slags mål hun strevde etter, hva slags plan hun hadde. Hadde dette virkelig vært henne?
Hun kunne virkelig ikke huske. Likevel var dette en vesentlig og viktig del av henne. Det var jo pga fortiden at hun var der hun var nå. Tanken på at det mest stabile av det stabile, det mest egentlige av det egentlige, den viktigste sannheten av dem alle – at hun var den hun var, alltid – ikke nødvendigvis var sann, fikk henne til å miste fotfeste.
Hvem var hun nå, og hvem kom hun til å bli? Sakte men sikkert innså hun at disse stadfestende og identitetsskapende profilene på internett ikke hadde noen relevans. Hun var ikke mer enn det hun var før, da og senere.
Det ga henne mot og motivasjon til å holde seg vekke fra Facebook. Hun ville gjøre noe med livet sitt; reise, lære yoga, lære språk. Hun lagde all verdens planer, og var klar for å gjennomføre dem.
Helt til hun fant seg selv sittende foran Facebook en time senere.
Det slår meg at du skriv om meg. Men i går blåste eg støv av alle notatbøkene mine, og skreiv éi side i kvar einaste av dei. Det gjer ikkje noko at det gjer vondt i høgrehanda etterpå, når resultata står i hylla og ser resultat-ete ut. På rekkje. Akkurat slik eg vil tankene mine skal stå. På rekkje. Utan at eg kan skrive oppå dei som allereie står der. Utan at eg kan fortsette rett etter den første sida, når det ikkje finst fleire tomme sidar igjen før side trettito. Eg trur det gjer det lettare at det ikkje går an å gå tilbake.
Selvrealisering er når man klarer å se seg selv og sine mål, til tross for alle midlertidige opphengelser og forstyrrelser, og gjennomfører dem. Men å finne seg selv, en identitet, er vanskelig når det er avhengig av sosiale betingelser. Sosiale betingelser som ikke er satte, men kontinuerlig skiftende. Det å kunne se seg selv, og være sikker på det – det er en kunst. Kanskje en av årsakene til at de mest suksessrike, i denne diskursen gjerne rike mennesker, er ensomme – og finner aldri ro. Men man skal heller aldri lite på andre når det kommer til å finne seg selv. Som Diane Von Furstenberg sa en gang: “The most important relationship you have in your life, is the relationship you have with yourself. Cause no matter what, you’ll always have yourself…”
(Det kommer lærdom fra The Hills og The City også!)