“i stand til å forstå vår barndom på en annen måte enn da vi opplevde den… med voksne menneskers innsikt i sammenhenger som barn ikke ser,”.
Spørsmålet lyder slik: Kan det tenkes at vi i dag er i stand til å forstå hendelsene i fortiden på en annen og kanskje bedre måte enn de menneskene som levde den gang?
Han våknet brått, svett og kald. Det var noe moren sa igår som hadde gitt ham dette marerittet. Bilder fra en fortrengt fortid. Han forstod ikke hva drømmen betydde, men innholdet var skremmende kjent. Hva hadde han følt da? Kunne han kjenne det samme han kjente da?
I jakten på å forstå sannheten om fortiden, og hvorfor ting hadde blitt slik de var – hadde han utspørret familien. Med mareritt som følge. Så ufattelig mye som skjedde rundt ham den gang som han ikke forstod – delvis fordi noe ble han skjermet for, mens noe hadde han bare ikke anlegg for å forstå. Resultatet var at han satt igjen med et puslespill av erindringer. Han følte svaret var så ufattelig nært, men jo mer og mer han ble fortalt jo mer og mer tåkete ble det. Han visste ingenting, selv om han hadde vært rett oppi det selv. Og nå, som han var eldre ble historiene om fortiden malt av nye erfaringer og andres opplevelser av saken.
Noen ganger gikk det svart for ham. Det var ikke engang tåke. Sannhetene han hele tiden måtte erkjenne var ufattelig tunge, og hver gang gikk han inn i dype depresjoner. Det var tross alt hans eget liv, hans egen historie han holdt på avsløre. Rakne. Sannhetene tåker mer enn illusjonene. Det var en ufattelig prosess, og om han noen gang ble ferdig ville han stå igjen som mer uvitende enn før han begynte. Sannheten er ikke alltid den sannheten man søker. Man begynner med alt, og ender opp med ingenting. Noen ser kanskje på reisen som en nødvendighet – er svart bedre enn tåke?
Man får en annen forståelse, men…
Igjen synes jeg å kjenne igjen Freuds tenkning i det du skriver, idet du peker på at det ikke bare er det at vi har en annen forståelse av verden og historien som gjør at vi kan forstå våre tidligere opplevelser på en annen måte. Det kan også være slik at vi undertrykker eller fordreier minnene om noen opplevelser, fordi de er ubehagelige, eller fordi de viser noen sider ved oss selv som vi ikke kan tillate oss. Kunne du selv ha forsøkt å skrive frem de filosofiske poengene dine på en litt mer direkte måte? Hvordan forstår du din egen tekst?
Ellers kunne jeg gjerne ønske at du hadde skrevet litt om noe du sa i timen da vi snakket om dette, om at vi gjerne forstår fortiden i helhetsbilder, mens vi forstår samtiden som fragmenter.