… det finnes ingen mening.
Og det er nettopp erkjennelsen av dette faktum som gjør at vi desperat legger mening i andre ting. Denne erkjennelsen er altfor vanskelig å ta inn over seg – det går ikke an å leve med den. Med det moderne erlærte Lyotard “De store fortellingers død” og vi hører daglig i reklamer at det er “de små tingene som betyr noe”. Det vil si, i det moderne søker hver enkelt individ sin egen lille sannhet. Vi legger mening inn i begreper som kjærlighet og medmenneskelighet, og tror fullt og helt på at dette er grunnen til at vi ble satt her på denne jorden. Eller, vi innser at det ikke er noen overordnet mening – og lever videre ved å tro på de små fortellingene. I det postmoderne kan vi snakke om begreper som simulakrum og hyperrealitet. Mennesket søker utover og kan oppleve å skape en egen verden – en oppfunnet verden, en verden som fungerer inne i hodet. Dette kalles simulakrum og er en konsekvens av denne veldige søken etter mening – vi leker med erkjennelsen om at det ikke finnes en. Vi lever i en hyperrealitet når vi ikke lenger kan skille mellom hvilken realitet vi er i, og den falske verdenen virker mer virkelig enn virkeligheten.
Eksistens. Det handler om å overleve tilværelsen.
Huff. Hvordan skal vi greie det?